[Historien punktvis]

Hovedtrekk i Sydnæs Bataljons historie

Dette er et sammendrag med hovedtrekk i Sydnæs Bataljons historie. En kort punktvis liste med de viktigste hendelsene og årstall kan finnes her dersom man kun ønsker en generell oversikt. Av plassmessige hensyn er et eget kart over Sydnesområdet fra 1864 ikke lagt inn i denne tekst, men kan beskues ved å trykke her.

Før 1850

Sydneshaugen består stort sett av landlige omgivelser med jorder og knauser. Byens rettersted til 1803 er Rakkerhaugen, nå bebygget av Naturhistorisk Museum (bygget 1864-1866). Fra 1700-tallet oppstår enkel, spredt trehusbebyggelse med videre spredt utbygging fra 1820 til 1840- årene i tilknytning til Sydneskleiven som er en sentral innfartsåre til Bergen. Fastings Minde representerer en av de første gårdene bygget i 1780-årene med oppdyrking av åker og eng, alleer og busker. I Dokken og Jekteviken er det marin industri knyttet opp mot byens livsnerve skipsfarten. I området framfor der Johanneskirken er i dag (bygget 1888-1894) ligger en ridebane disponert av borgervæpningen.

Lokal- og kvartalspatriotismen råder der de lokalt beboende gutter geografisk skiller seg inn i tre grupperinger som knyttet seg til hver sine områder på Sydnes: -Haugeguttene, Dragefjellsguttene og Kleiveguttene. Selv om disse til tider er svært rivaliserende kan de også samles om sin felles tumleplass Sydnes. Disse guttelagene tar sammen eller alene ansvar for de store St. Hans feiringene som blir holdt på Sydneshaugen fra omlag 1645 fram til 1887 da bebyggelsen og brannbestemmelser tar overhånd.

1850-tallet – De eldste korps

I 1850-årene er buekorpsaktiviteten allerede i gang på Sydneshaugen.

Det aller eldste kjente korpset på Sydnes er ”Fastings Buekorps” som skal ha eksistert bl.a. på ridebanen allerede i 1850-årene og dro på fellesutmarsj til Årstad med lørdagskorpsene Nordnæs, Nygaards og Dræggens i 1862, men det forsvinner ut av historien etter dette år.  –Kilder hentyder at det fortsatte under navnet ”Haugens” som dukker opp igjen i 1871, men dette hersker det tvil om.

Kleiveguttene skulle også ganske tidlig ha hatt sitt eget buekorps –”Kleivens buekorps”- som skal ha vært i gang allerede i slutten av 1850-årene.

1860-tallet – Oppstart

Det første forsøk på å få guttene fra samtlige sydnesstrøk til å samles i ett stort korps ble gjort forsommeren i 1863 da det vi nå kjenner som Sydnæs Bataljon blir stiftet i repslager C. Bruns vognremisse i Sydneskleiven. Noen dager senere, på en vakker forsommerdag, hadde korpset sin første mønstring med omkring 30 gutter i 8-13 års alderen og Fredrik Kleveland som sjef. Både Dragefjellsgutter og Kleivegutter deltok denne dag.
De første år blir dette korpset av mange likevel regnet som ”Kleivens Buekorps” til de samles under en ny fane med navnet ”Sydnæs Cordecorps” i 1866. Ved slutten av 1860-årene fikk korpset tilslutning fra Engen og Vaskerelven samt Haugeguttene som til da hadde holdt seg unna. Antallet kom over 50 gutter i alderen 9-14 år og korpset fortsetter til 1869 før det blir stillstand i 1870 da kvartalspatriotismen igjen ser ut til å overta.

Korpsets bevæpning (også under ulike korpsnavn) fram til reorganiseringen i 1892 er kårder og stålsabler -tidvis tresabler. I de første år også langbuer og skjold. Fargen på soldatenes bånd på skotteluen er hvitt.

1870-tallet – Kleiveguttenes tid og kvartalsånd

Årene rundt tiårsskiftet er også kjent for to store guttefeider på Sydnes og Nygårdshøyden. Først skjedde det ved Jomfrudammen i 1869 (ekstern lenke) der Nygaards-korpset og Nordnæs Bataillon barket sammen (som korps under sine respektive faner) og siden i 1871 ved Totlandsgjerdet der gutter fra Nygård med hjelp fra guttelag fra Solheimsviken og Skostredet barket ihop med guttelag fra Sydnes med hjelp av gutter fra Engen, Jonsvollene og Vaskerelven. Sistnevnte feide skjedde uten at noen korpsfaner skal ha vært involvert og kan således ikke kalles et "buekorps-slag". Samtidig må man ikke glemme at i denne tid var strøkets gutter og korpset og fanen de samlet seg under, mye å regne for det samme.

Samlingskorpset Sydnæs Cordecorps forsvinner ut etter sesongen 1869 og erstattes med de to lokalkorpsene ”Haugens Kompani” i 1871 (”Haugens Bataljon” fra 1873) og ”Sydnæskleivens Cordecorps” i 1872. Haugens Bataljons fane, den såkalte "Kårdefanen" med inskripsjonen "Haugens Bat.", eksisterer og er deponert hos buekorpsmuseet.

Med sin nye fane, den såkalte "Dragonfanen" i 1872 går Sydnæskleivens Cordecorps under dette navnet kun sesongen 1872 før de anskaffer seg enda et nytt samlingsmerke allerede i 1873 med klare antydninger om en ny sammenslåing som felleskorps. Fanen bærer inskripsjonen ”Sydnæs Bataljon” og er kjent som ”Holmgangsfanen”. Denne fanen eksisterer også fortsatt og er i korpsets varetekt. Som vi vil se vil denne fanen spille en stor symbolsk betydning som samlingsmerke i de påfølgende tiår.

Likevel råder kvartalsånden og det går enda tre år før guttelagene finner sammen igjen og samles under Holmgangsfanen og navnet ”Sydnæs Bataljon” i 1876. Følgende år, 1876-1878, er siden beskrevet som Sydnæs Bataljons første glanstid med stor tilstrømming fra guttelag også utenfor selve Sydnes. Alderen på soldatene er 11-14 år og skal ha oversteget 100 i antall og uniformeringen var meget god. Ved landturen i 1878 gikk korpsets fire tamburer til hver sin bydel for morgenrevelje før korpset sto på linje kl 07:00 for siste gang på Totlandsmarken. Bydelene korpsets soldater kom fra var fra Muséet i syd til Jonsvoldsgaten i nord videre med Engen i nordøst til Møhlenpris i sørvest.

I 1879-1880 skal likevel korpset ha opplevd stor nedgang som resultat av mangel på nye korpsledere samt offisersflukt til Nygaardskorpset som nå flytter sin bataljonseksersis til Naturhistorisk Museum med påfølgende batalje i terrenget rundt Jomfrudammen. (Jomfrudammen lå like vest for den nåværene Langedammen ved Nygårdsparkens nordlige innløp).

Nygaardskorpset opplevde forøvrig også en bølgedal i denne perioden til 1882 da den store reformator Johan N. T. Blytt gjenreiste korpset som Nygaards Bataljon fra 1883.

1880-tallet – Dragefjellguttenes tid og politikampanjen

Som et resultat av nedgangen for ”Sydnæs Bataljon” i 1879-1880 blir hovedkorpset regnet som innstilt av mange. Selv om korpset i og for seg går nå og da blir det likevel regnet som ”Kleivens” grunnet sitt begrensede antall og yngre deltagere. Dette videreføres av at lokalkorpset ”Sydnæskleivens Cordecorps” dukker opp igjen i 1881 og ser ut til å erstatte ”Sydnæs Bataljon” i navnet. Holmgangsfanen med ”Sydnæs Bataljon” brukes i alle fall ganske sikkert ikke dette år. Sommeren 1881, etter en utmarsj til Møhlenpris, opphører korpset fullstendig med det resultat at en del Kleivegutter og Dragefjellsgutter møtes og avtaler ny oppstart fra 1882.

Korpsets problemer kan sannsynligvis sees i sammenheng med at korpset i denne tid mister mye av sin vante mønstrings- og øvelsesplass da man begynner å bygge ut Totlandsmarken med det som nå er kjent som Rosebergsgaten. Fra 1882 blir derfor Dragefjellsminen og til dels Ridebanen tatt i bruk som ekserserplass i det Dragefjellsguttene overtar som ledende gruppe i korpset, en rolle de bekler fram til 1889.

I 1882 er korpset først regnet som et nydannet lokalt korps og får ikke utlevert Holmgangsfanen til sesongstart. En ny fane - ”Skytterfanen”- er derfor anskaffet med navnet ”Dragefjeldets Compagni” med hentydning til korpsets nye tilholdssted. En sterk framgang følger med tilslutning fra alle tre guttelag på Sydnes og senere dette år blir også Holmgangsfanen utlevert og til dels tatt i bruk igjen.

Årene 1882-1883 representerer en kort storhetstid med tilslutning fra flere tilstøtende bystrøk og korpset står i både størrelse og anseelse kun etter Nordnæs og Dræggens som det fremste av byens buekorps. Fanene fra 1866 (Sydnæs Cordecorps), 1872 (Sydnæskleivens Cordecorps -Dragonfanen), 1873 (Haugens Bataljon -Kårdefanen), 1873 (Sydnæs Bataljon -Holmgangsfanen) og 1882 (Dragefjeldets Compagni -Skytterfanen) blir alle brukt og symboliserer både felles historie og samling.

Øvelsene blir holdt i Dragefjellsminen, men der blir også eksersert i Sydnesgaten og på Ridebanen. I Dragefjellsminen lå "Borkhaugen". Her bygget guttene en festning med brystvern av stein der gjerne sjef, fanebærer og fanejunkere (en slags underoffisersgrad tilsvarende faneoffiserene i dag) hold til mens korpset pelotongvis drev øvelser i minen nedenfor (se tegning over). Borkhaug lå omtrent der hovedinngangen til Dragefjellet Skole ligger i dag.

I 1884 -1885 opplever korpset på ny tilbakegang og stillstand, også denne gang antagelig grunnet mangel på nye ledere. I 1886 samler så en flokk entusiastiske gutter i alderen 14-17 år seg for å få Sydneskorpset samlet igjen under Holmgangsfanen. Tiltaket blir møtt av en uventet motstand. For fra 1886 til 1889 setter politiet med østlendingen politifullmektig Salicath i spissen i gang en kampanje med forbud mot guttekorpsenes tromming.

Politiets kampanje setter en stor demper på aktivitetene i 1887 med nærmest katastrofale følger for Sydneskorpset (som samles under Holmgangsfanen) og nedleggelse etter sesongen 1887.

Fanen merket med ”Dragefjeldets Compagni” (Skytterfanen) fra 1882 blir ikke benyttet ved nevnte oppstart for Sydnæs Bataljon i 1886. Skytterfanen får likevel en viktig rolle da den i 1887 blir brukt når yngre Dragefjellsgutter med den dyktige Marthello Bratland i spissen tar lokalkorpset Dragefjeldets Compagni opp igjen dette år.
Ansporet av Marthellos tiltak setter en del eldre gutter fra det nedlagte Sydnæs Bataljon sammen med Dragefjellsguttene hovedkorpset i gang igjen under Holmgangsfanen våren 1888 med ca. 50 deltagere. På grunn av forbudet mot tromming ble der foretatt eksersis uten bruk av trommer og mye tid ble tilbrakt i fint vær i den gang landlige Fyllingsdalen der man kunne tromme uten politiets iltre avbrytelser og oppløsing av korpset.

1888 markerer også byggestart for Johanneskirken som står ferdig i 1894.

I 1889 er korpset til tross for politiets kampanje regnet som tredje beste blant byens guttekorps som alle ble affisert som følge av kampanjen. Etter 1889 ble Skytterfanen (Dragefjellets Compagni) ikke lengre brukt og er siden forsvunnet.

1890-tallet – Haugeguttenes tid og reorganisering

I 1890 tar flere av Dragefjellsguttene attraktive stillinger i et Nygaards Bataljon i fremgang og samtidig stiftes det kortlivede idrettslaget ”Uller” på Sydnes av sydnesgutter. Konkurransen og mangelen på drivkraft og interesse gjør at det blir uråd å starte korpset denne sesongen.

Men allerede i 1891 samlet noen yngre Haugegutter seg på Sydneshaugen under Kårdefanen merket ”Haugens Bat.” fra 1873. Den gamle fanen fanger eldre gutters interesse og etter drøftelse besluttes det å bringe hovedkorpset på beina igjen. Likevel får initiativtakerne først ikke utlevert Holmgangsfanen og man bruker fanen med ”Haugens Bataljon” inntil tredje marsjdag da man anskaffer en ny fane (april-mai 1891). Dette er ”Skjoldmøfanen” som grunnet en misforståelse får det misvisende navn ”Sydnæshaugens Compagnie” som mange synes peker for mye mot en lokal tilknytning til Sydneshaugen og Haugeguttene.

Således vegrer i 1891 både Dragefjellsguttene og Kleiveguttene seg for å begynne i det de nok anser som et lokalkorps for Sydneshaugen. Men korpset begynner likevel å rekruttere godt i andre tidligere rekrutterings-områder rundt Sydnes dette året.

Først til sesongen 1892 blir det for alvor fart i sakene. En reorganisering planlegges og etter anmodninger stiller 13 år gamle Ingebrigt Øvreseth seg i spissen for reorganiseringen til sesongstart 1892. Først og fremst endres korpsfargene fra de gamle hvite bånd i soldatenes skotteluer til dagens blå og hvite korpsbånd. Videre blir bevæpningen endret fra kårder til tregevær, lavaldersgrensen blir satt til 10 år (senere 11 år) og det opprettes en tredje pelotong som snart blir utvidet med en fjerde. En fanegarde med de 8 største og dyktigste guttene utstyres med bajonetter på geværene. Offiserene får sydd skjerf med kanter i korpsets nye farger.

Korpset får også som et av de første søndagskorps i likhet med lørdagskorpsene egen bataljonseksersis (pelotongvise, militære formasjoner) som blir øvd inn med små modeller.
Grunnet navnefeilen med forrige fane fra 1891 byttes denne ut allerede i mai 1892 med ”Vikingfanen/Sverre Sigurdsson-fanen” med enda en feil i navne-inskripsjonen, til stor skuffelse for guttene. Denne gang har maleren feilaktig satt ”Sydnæshaugens Batalion” som navn på fanen der det skulle ha stått "Sydnæs Bataljon". På grunn av dette blir Holmgangsfanen fra 1873 utbedret og brukt på utmarsjer og landturer frem til ny fane kunne anskaffes i 1893 med innsamlede midler.

De følgende årene 1892 til 1895 markerer en stor fremgang og en ny glanstid for korpset med jevnt over 100 deltagere og høy anseelse blant guttekorpsene med det resultat at korpset ble invitert til 17.mai toget for første gang i 1893 med over 170 deltagere. Nok en ny fane blir anskaffet til samme dag med motiv av riksløven på rødgylden bunn i et skjold og innskriften ”Sydnæs Bataljon”. Dette var også den første blå fanen til korpset i tråd med reorganiseringens fargevalg.

En tid før landturen 1893 innstiftes Sydnæs-orden og utdeling av et bestemt antall sløyfer -eller "hederlig omtale" som det het. I begynnelsen skulle Sydnæs-orden hvert år tildeles en tambur samt 2 til 4 av de mest fortjente soldatene i hver pelotong.

Korpset var imponerende på denne tid i både størrelse og fremtoning og høstet stor begeistring og interesse fra store tilskuermasser. Allsang blant korpsets gutter var vanlige i de siste tiår av århundret og flere sanger til korpsets ære eller til ulike anledninger ble skrevet og enkelte trykket opp. Noen av disse sangene er bevart.

Uten at noen konkret forklaring foreligger merker man atter en gang tilbakegang i perioden 1896 til 1898  til ca. 50 deltagere i snitt 1898. Sesongen 1899 skal korpset ha vært helt nedlagt.

1900-tallet – Utbygging og farvel til det gamle Sydnes

I 1900 starter en flokk interesserte gutter med Harald Hansen i spissen korpset opp igjen og får en tilslutning på ca. 60 deltagere. En del utstyr og effekter var kommet bort eller var ødelagt etter nedleggelsen 1899, men med god innsats fikk man det meste i god orden igjen.

Sesongen 1902-1903 arrangeres fellesutmarsj med påfølgende oppvisning med Markens Bataljon. Ny lyseblå silkefane med riksløven i gull avdukes 1902, denne gang uten våpenskjoldet bak løven som i 1893.

Eksersisen i denne tiden blir avholdt i strøket fra Dokkebakken til Johanneskirken og fra 1903 på Dragefjellets skoleplass da stadig mer av det gamle landlige Sydnes blir bebygget. En skillelinje mellom det ”gamle” og det ”nye” Sydnes-strøket kan således med rette trekkes i denne tiden. Midt i sesongen 1903 avholdes fellesutmarsj med Verftets Kompani til Isdalen.

Interessen og tilslutningen skal ha vært jevnt god i årene 1900-1904 med ca. 60-100 deltagere. I denne tiden tar en også i bruk 7. juni for å markere den ukjente stiftelsesdatoen i 1863 (7. juni faller på en søndag i 1863). Det virker som tilfeldighetenes spill hvilken rolle denne dato siden skulle få i norsk historie.

Etter 1904 legges korpset ned og er borte hele 5 år til 1909 da tilvokste gutter som har hold liv i andre småkorps i området, - bl.a. et nytt ”Haugens Kompani”-, gir seg i kast med å få startet opp hovedkorpset igjen.

Samme år (1909) blir Søndagskorpsenes Forbund stiftet etter en periode hvor det ser ut til at flere av byens korps har slitt med rekrutteringen.

1910-tallet – Stabilitet og lokal tilknytning

Sesongen 1910 er frammøtet igjen godt og man må gå til anskaffelse av nye effekter som tregevær, 20 bajonetter, sabler, skotteluer og trommer. Det blir videre utarbeidet nedskrevne lover for bataljonen.

Første halvdel av tiåret og er preget av jevnt meget god oppslutting med mellom 60-100 deltagere i alminnelig eksersis og 80-120 deltagere ved større anledninger som tallrike utmarsjer og landturer i løpet av tiårsperioden til Isdalen, Fyllingsdalen, Munkebotten, Kleppestø, Landås, Erdal, Åstvedt, Flesland og Kjøkkelvik. Korpset er også vel ansett og er omfattet med stor interesse av så vel foreldre som andre beboere på Sydnes.

I 1911 drar Sydnæs Bataljon på fellesutmarsj med Markens Bataljon til Munkebotten med påfølgende oppvisning. Videre i 1914 får korpset enda en ny, blå fane med motiv av riksløven som de to foregående. Fanen er finansiert med midler samlet inn blant tidligere medlemmer/gamlekarer og lokalt beboende.

Under første verdenskrig (1914-1918) synes interessen en tid noe dalende og årene 1916-1917 er noe utfordrende for korpset. Likevel kommer det sterkt tilbake i 1918-1919 og vender på ny inn i en glanstid når det gjelder antall deltagere.

1920-tallet – Glansår og nedleggelse

Etter første verdenskrig er korpset kommet seg godt opp og interessen er stor. Årene 1919-1925 er preget av meget god oppslutning med ofte flere titalls trommeslagere og bajonettbærere som var den tids "bevis" på et dugelig korps. Man drar som tidligere på utmarsjer og landturer med jevnt godt over 100 deltagere samt at korpset har voksende budsjetter og regnskap. Til 60-års jubiléet i 1923 blir en ny fane overrakt på Dragefjellet skoles lekeplass den 17. mai med flere hundre tilskuere til stede. Også denne fanen er blå med riksløven tilsvarende de tre foregående.

Tilslutningen i 1924-1925 er også upåklagelig, men etter sesongen 1925 blir Sydnæs Bataljon brått lagt ned da mange av offiserene drar til sjøs.

Korpsets nedleggelse varer til 17.mai 1929 da flere yngre gutter utfører en vellykket gjenreisning i savn etter bataljonens virke. Dette er også siste gang Sydnæs Bataljon har vært nedlagt. Skjerfene, som kom i bruk i 1892, er nå borte og dukker ikke opp igjen før fem år senere i 1934. Bajonettene i fanegarden kom aldri i bruk igjen etter nedleggelsen i 1925, men ble "erstattet" av hellebarder i 1961.

1930-tallet – Gjenreising, organisasjonsdannelser og idrettsglede

I 1930 fortsetter gjenreisingen etter nedleggelsen 1925-1929. Korpset byråkratiseres ytterligere som organisasjon og man anskaffer journaler, kassabøker etc. der man fører inn korpsets anliggende. Nye lover blir også utarbeidet og offiserene danner et styre som skal ta seg av alle løpende saker. En håndskrevet og stensilert utgave av bladet "Sydnesposten" utgitt 1930 og 1931 blir en forløper til det senere tidsskrift med navn ”Sydnæs Bataljon” som utgis fra 1949 og som fortsatt kommer ut.

Sesongen 1931 inneholder flere milepæler. Det innføres nye bataljonsøvelser, Damegarden stiftes og forløperen til ”Eldre Sydnæsgutters Forening” stiftes under navnet ”Sydnæs Bataljons Vel” (SBV) med mål om å skaffe korpset rifler til jubileet 1933. Guttekorpsenes Forbund, forløperen til dagens ”Sjefsråd” blir også stiftet 1931.

Videre i 1932 ble korpset etter 29 års bruk nektet å benytte Dragefjellets skoleplass og man flytter etter politiets anvisninger eksersisen til Jekteviken. Plassen er ikke ideell til formålet, noe som gjør sesongen utfordrerne å gjennomføre. Samme år får korpset komponert sin egen marsj ”Sydnæsmarsjen” til den nette sum av kr. 20,- i komponisthonorar.

Jubileumssesongen 1933 får korpset overlatt en egen ekserserplass fra kommunen nedenfor Dragefjellet som guttene må rydde for stein på dugnad før den kan brukes. På samme plass 9. april overrekkes korpset 40 rifler fra gamlekarene i SBV.
Ved feiring av 70-års jubileet søndag 28. mai 1933 får korpset tillatelse til å bruke Vinjes gate til selve arrangementet og dette har siden vært korpsets faste samlingsplass ved større anledninger og senere tiår også i eksersis. Ved samme jubileum får korpset også overrakt sine  to karakteristiske bannerflagg i blått og hvitt til fanegarden. Ellers vil man holde feiringen i enkle former med minst mulig utgifter. Likevel blir det et minneverdig arrangement med 150-200 gamlekarer, flere besøkende korps og gaver.

I 1934 og 1935 inngår Sydnæs avtale med Skutevikens Buekorps og Løvstakkens Jægerkorps om fellesutmarsj med påfølgende oppvisning på Bergenhus.

Etter flere debatter i styret kommer skjerfene også i bruk igjen sesongen 1934. Ellers er fortsatt problemet med eksersisplassen vedvarende da man i 1934 må dele plassen i Jekteviken med Nøstets Batalion som dette år starter opp igjen etter å ha vært nedlagt.

Sesongen 1936 blir bladet ”Sydnesgutten” skrevet og blir senere lest opp på landturen til Strømsnes i 1937.
Samme år kaller Løvstakkens Jægerkorps inn til møte på Hotell City med det formål å danne en organisasjon som skal forsøke å arrangere en guttekorpsenes dag, med tanke på å gi korpsene en ekstra inntektskilde. Nordnæs Bataillon tar et nytt initiativ etter krigen til det som nå er kjent som "Buekorpsenes Dag".

Jubileumssesongen 1938 ble eksersisen utvidet til to ganger i uken for å fremstå på best mulig måte i jubileumssesongen. Ved jubileet får korpset som det første av søndagskorpsene sin historiebok (Wesselengens gir riktignok ut historien i et hefte før denne tid) etter at den er blitt arbeidet med i 8 år.
Korpset overrekkes også en ny fane, denne gang med Sydnæs sitt våpenskjold som motiv. Våpenskjoldet er etter skisse av sjef 1891-1892 Ingebrigt Øvreseth, som forøvrig faller bort dette år og minnes med ett minutts stillhet under jubileumsfeiringen.

30-tallet er ellers preget av mye idrett i buekorpssammenheng. Fra 1932-1935 arrangerer idrettforeningen Drott idrettstevne for søndagskorpsene der Sydnæs ikke ser ut til å ha imponert i nevneverdig grad med mest middelmådige plasseringer. Dog oppnås veldig gode enkeltprestasjoner i en skytekonkurranse mellom søndagskorpsene.

Fremmøtet i korpset 1930-1939 ansees som vellykket der Sydnæs var blant de største søndagskorpsene med om lag 40-60 deltagere. Dette står i sterk kontrast til lørdagskorpsene som på denne tid kunne stille opp mot 200 gutter under sine respektive faner.

1940-tallet - Krig og jubelår

Sesongen 1940 lover godt med godt oppmøte de fire eksersisdagene som blir gjennomført før nazi-Tyskland invaderer Norge 9. april og okkuperer landet 1940-1945. Korpset får ikke vist seg offentlig disse fem år, men gjennom alle disse år holder offiserer og gamlekarer sammen. Valg blir avholdt og styremøter gjennomført, til tross for okkupasjonsmaktens forbud.

80-års jubileet i 1943 feires med en enkel tilstelning. Under sjefsvalget 19. februar 1944 utnevnes korpsets fire første æresmedlemmer.

Under krigen samles utestående utstyr inn og vedlikeholdes, men det er ikke til å unngå at noe kommer bort. Bl.a. mister korpset alle sine gamle fanemedaljer i katastrofen som rammer Nøstet 29.oktober 1944 da et britisk Lancaster bombefly som styrter etter å ha blitt truffet av tysk antiluftskyts prøver å dumpe sin bombelast i sjøen for å vinne høyde, men misser og utraderer mye av den gamle bydelen.

7. mai 1945 ender krigen og allerede 10. mai er korpset på linje takket være korpsets arbeid med å samle effektene sine under krigsårene. 17. mai er korpset med i flaggtoget med 60-70 deltagere. Rekrutteringen den korte 1945- sesongen er upåklagelig og på landturen teller korpset allerede over 100 deltagere. I 1946-1949 fortsetter det gode frammøtet der Sydnæs jevnt over er ett av de største søndagskorps i byen med godt over 100 deltagere tidlig i perioden, men med noe synkende interesse i slutten av tiåret. Samtidig holder korpset en gjennomgående god uniformering i forhold til mange av de andre søndagskorps.

19. mai 1946 arrangeres Buekorpsenes dag for første gang etter initiativ fra Nordnæs Bataillon, dog uten Dræggens og Nygaards deltagelse. Sydnæs deltar med i underkant av 130 deltagere og er nest største korps. 1. juni blir Damegarden tatt opp på ny av 13 unge frøkner.

Det gode frammøtet fortsetter 1947 med i overkant av 100 deltagere i snitt. Korpset får av gamlekarene 13.april overrakt 70 nye rifler. Etter oppfordring fra styret blir Eldre Sydnæsgutters Forening (ESF) stiftet. Sjef 1937-1938 Nils Iversen blir valgt som første formann og holdt denne posisjonen fram til slutten av 1970-tallet. Han ble gjennom hele denne tiden den store drivkraften og støttespilleren rundt korpset.

1948 er det jubileumsfeiring og Buekorpsenes dag og fra 1949 får idretten en større plass i korpset da fotball- og friidretts vandrepokaler overrekkes fra ESF. For første gang tar korpset i 1949 en lengre landtur som denne gang går til Voss.

1950-tallet – Utfordringer og nye venner

1950-tallet innledes med fortsatte landturer til Voss i 1950 og til Leirvik på Stord i 1951 (med Markens og Ladegårdens) og 1952 (med Ladegårdens). Deltagere i disse år er mellom 60-100 på det meste. Offiserenes alder går på denne tiden også noe ned i forhold til tidligere. Sesongen 1951 bytter man etter guttenes eget ønske eksersisdag fra søndag til lørdag.

Jubileet i 1953 feires på tradisjonell måte og ved denne anledning pynter man strøket med faner fra strøkets mange småkorps drevet av aktive soldater i Sydnæs. Blant disse finner vi blant annet et nytt Haugens Kompani og Sydneshaugens Kompani. Korpset blir også overrakt en ny fane, den såkalte ”Eikefanen” med tilsvarende motiv som i 1938. I 1953 får man også igjen tilgang til Dragefjellets skoles lekeplass ved hjelp av vaktmester Trygve Tønnesen som blir en korpsvenn i årtier.

Ellers er driften sentrert rundt lokalitetene i Welhavensgate 2-4 der man i oktober 1954 starter Sydnæs Bataljons Fritidsklubb. Til å begynne med disponerer korpset lokalet en dag i uken, men dette utvides snart til fire dager i uken fra tirsdag til fredag, året rundt. Navnet skiftes til Dokken Fritidssenter og korpset blir medeier i lokalene. Her spiller man bordtennis, kurrone og andre spill og senere i 1963 (noe usikkert årstall) får man en filmframviser.

Etter sesongen 1954 møter igjen korpset en del problemer. I mangel på god lagringsplass blir en god del av effektene tapt eller ødelagt av hærverk i det de ligger ute under Dragefjellets skole eller blant sluttede medlemmer. Men med den tidligere fanebæreren fra 1950 Frank Michelsen i spissen som sjef blir mange av effektene samlet sammen og reparert. På denne måte kommer korpset seg på fote igjen til sesongen 1955 da de også mottar to trommer og to sabler fra gavmilde gamlekarer. Fra 1955 innledes også et samarbeid med Laksevågs Bueskyttere og man har med disse en felles landtur i 1955 og fellesutmarsj i 1958 og 1959 (i 1958 også med Markens og Løvstakkens). Samarbeidet med Laksevågs Bueskyttere fortsetter til begynnelsen av 60-tallet.

Med en ny generasjon bak styret bygger korpset seg jevnt opp igjen fra 50-60 deltagere i 1954 til 80-90 i jubileumssesongen i 1958. Som en del av ekspansjonen og mangel på effekter overrekkes korpset 50 nye rifler i 1957. Samme år opprettes også en egen drilltropp med noen av de best ekserserte guttene for representasjoner og lignende.

I 1959 representerer tre Sydnæsgutter sammen med fire til fra andre korps Guttekorpsenes Allianse i den årlige internasjonale ungdomsuken i Göteborg i Sverige.

1960-tallet – Jevn drift og fritidsklubb

I 1960 fortsetter samarbeidet med Laksevågs Bueskyttere med fellesutmarsj til Nygårdsmyren der også Nøstets Batalion deltar. Landturen 1960 og 1961 er også sammen med Laksevågs Bueskyttere.

Samarbeidet er godt og i disse årene deltar Sydnæsguttene å bygge tønnebålet til St.Hans på Laksevåg med sine venner i Bueskytterne.

Ved feiring av stiftelsesdag 7. juni 1961 overrekkes korpset 10 hellebarder fra gamlekarene og hellebardene introduseres således i korpset.

17. mai 1962 møter offiserene til fellesfrokost i Dokken Fritidssenter i Welhavensgate. Dette arrangementet på nasjonaldagen har siden vært en fast tradisjon der også de menige deltar. På landturen dette året er det 80 deltagere.

I 1963 feirer korpset sitt 100-års jubileum. Deltagerantallet er mellom 70-90. En ny, oppdatert historiebok ble også gitt ut.

Årene 1960-1969 er gode for korpset med mellom 50-90 deltagere. Likevel faller antallet noe utover tiåret i likhet med de andre buekorpsene som alle opplever sviktende rekruttering. Fritidsklubben er en viktig bidragsyter og samler guttene utenfor selve vårsesongen til lek og moro. Det tradisjonelle mønsteret fester seg dette tiåret med samling normalt første lørdag i mars måned, utmarsj med idrettsøvelser som oftest til Alvøen, frokost 17. mai, feiring av stiftelsesdag med utdeling av utmerkelser og en avsluttende landtur på sesongen.

1970-tallet – Langturer og gode år

Dette tiåret preges av meget god oppslutning om korpset, god orden, disiplin og uniformering og flere turer til andre byer i Norge, særlig til Østlandet.

I 1970 går turen til Halden med dagsturer til Fredrikstad og Strømstad. I 1973 går turen til Gjøvik med dagsturer til Eidsvoll og Hamar. I 1975 går turen til Tønsberg med dagsturer til Oslo, Drammen og Drøbak. I 1977 drar men til Drammen og besøker Kongsberg og Oslo der man paraderer opp Karl Johan. I 1979 drar man igjen til Oslo med stor suksess. Ellers i årene mellom disse langturene drar man til Voss. På alle turene var man rundt eller over hundre deltagende gutter og gjorde en svært god figur.

Rammen i korpsets drift er det tradisjonelle mønsteret med faste arrangementer som festet seg på 60-tallet, men i tillegg har guttene et godt samhold som viser seg som alvor i eksersisen og kameratskap også utenfor linje i Fritidsklubben i Welhavensgate og på de mange turene rundt i landet. På turene oppstår en tradisjon med allsang som står særlig sterkt hos slagergjengen som vokser voldsomt i disse årene. Mens det i tidligere tider vanligvis holdt å ha en håndfull trommeslagere, nok til at alle hørte det, blir dette tiåret hvor de store slagergjengene på over tyve gutter oppstår.

I 1973 byttes geværene ut med buer (armbrøster) og i 1975 utdeles 10-års medaljen for første gang.

Senere, i 1977 blir Sydnæs kontaktet av Sandvikens og Skansens Bataljoner der Sydnæs blir invitert til å ta del i deres allianse som har vart allerede fra 1894. De to korpsene hadde vært på utkikk etter en verdig erstatning for deres gamle samarbeidspartner Verftets Kompani, som ble nedlagt i 1961. Den tidligere SVS-alliansen, dannet i 1930, blir således fra 1978 SSS-alliansen. SSS-alliansen innleder umiddelbart et samarbeid om en fellesoppvisning på Mulebanen som har vært arrangert hvert år siden. Fra 1988 blir også en årlig fellesutmarsj (idrettsdag) arrangert.

Ved jubileumsfeiringen 10. juni 1978 får korpset også en ny fane med tilsvarende motiv som i 1938 og 1953. Samme dag blir det også overrakt 120 pilkoggere gitt av Helge Rytvad samt "Gran-buen" med sølvplakett fra ingeniør Grans familie til beste pelotong i eksersis.

Den vellykkede driften gjør at korpset i dette tiår befester seg som et av byens største og mest veldrevne korps, en posisjon det holder fram til 1990-tallet. Antallet i korpset mellom 1970 til 1985 er mellom 100-160 gutter der mange av guttene som deltar kommer fra Møhlenpris og de nå nyutbygde bydelene Loddefjord og Fyllingsdalen. Årsaken til Fyllingen som et viktig rekrutteringsområde i perioden ligger nok mye i propagandamarsjer som korpset gjør i bydelen første gang i 1971 samt god busstilgang til Møhlenpris og Sydnes gjennom Løvstakktunnelen.

1980-tallet – Toppår og begynnende forvitring

Den gode oppturen fra 1970-tallet fortsetter inn i 1980-årene. 1981 er det nok en langtur til Gjøvik. I 1982 vinner Kurt Djupevåg trommekonkurransen på Buekorpsenes Dag og blir første i en rekke av Sydnæsgutter som vinner dette gjeve trofeet som byens beste trommeslager. Gode trommeslagere blir i denne tiden et varemerke for korpset og ved jubileet i 1983 får korpset som det første av byens korps paradetrommer til bruk på store dager. Jubileumsfeiringen 1983 går inn i historien som et av de vellykkede der korpset framsto fra sin beste side.

I tiden etter jubileet får man et generasjonsskifte blant offiserene og korpsets viktige støttespiller Nils Iversen sliter med dårligere helse før han går bort høsten 1985. Omskiftningene bidrar til noe nedgang i antall fra 120 deltagere i 1983 til under 100 deltagere i 1986-1987. Likevel gjør korpset en god figur med 80-90 deltagere ved jubileumssesongen 1988 der man har lagt opp til et innholdsrikt program. I 1988 arrangeres også fellesutmarsj til Skansemyren med SSS-alliansen for første gang.

De aller fleste buekorpsene merker i denne perioden en begynnende rekrutteringssvikt som tiltar utover 1990-tallet, noe som nok også henger en del sammen med fraflytting av barnefamilier fra de sentrale strøk.

1990-tallet – Rekrutteringsproblemer, motgang og enkeltresultater

Begynnelsen av tiåret avslutter der man var sent på 1980-tallet med en jevn drift med noe mindre soldater enn tidligere år. På Buekorpsenes Dag 1990 vinner Kenneth Vågenes vandrepokalen for beste trommeslager. I 1991 trekker en del av bataljonens tidligere offiserskorps seg ut og man får et generasjonsskifte i styret. Sammen med sviktende rekruttering generelt for buekorpsene bidrar dette til en solid nedgang i medlemsantall som fortsetter til 1997. Antallet i disse år går temmelig jevnt nedover fra 60 deltagere i 1991 til i overkant av 30 deltagere i 1997. Mye av korpsets velorganiserte struktur og veldisiplin som de er kjent for i 1970- og 1980-årene vannes ut med varierende styresammensetninger gjennom tiåret, noe som gjør at korpset i perioden går fra å være et av byens store og velrespekterte til å bli et av de mindre korpsene i byen.

I 1992 har korpset sin siste utmarsj til Alvøen, en fast ordning fra 1960-tallet, grunnet at banene blir åpnet for fotballkretsen i Hordaland. Etter dette avholdes utmarsjene med enkeltstående unntak til Skansemyren. Landturen går til Sporveishytten på Kvamskogen.

De gamle buene fra 1973 byttes i 1993 ut med nye, brunbeisede buer.

I anledning Ørland-Cup i fotball, blir korpset i 1995 invitert som åpningsinnslag. Korpset drar således til Ørland i Trøndelag på landtur denne sesongen med 19 deltagere mot i overkant av 40 ellers i sesongen.

Sesongen 1996 er korpset 49 deltagere med på fellesoppvisning, men oppmøtet ellers i sesongen er rundt 30-40. På stiftelsesdagen samme år får korpset en ny fane grunnet at den gamle fra 1978 er i sterkt forfall. Etter sesongavslutning 1996 flytter korpset ut av sine gamle lokaler i Welhavensgate 2-4 til nye lokaler nederst i Zetlitsgate på Møhlenpris. Flere aktive og gamlekarer pusser så opp de forfalne lokalene i en omfattende dugnad til 1997. Mye arbeid legges ned til 1997 sesongen, uten særlig forbedring i medlemsantall med 35 deltagere på det meste. Likevel begynner ting å skje. Høsten 1997 gis medlemsbladet ut etter et langt opphold siden 1983. Bladet har vært jevnlig utgitt siden.

Et trendskifte kan sies at skjer i jubileumssesongen 1998 der korpset opplever en stor fremgang i antall deltagere. En ny generasjon interesserte offiserer tar grep sterkt inspirert av den gode perioden på 1970-1980- tallet. Sesongen begynner med tilsvarende antall som året før, men ved jubileet i juni 1998 er korpset kommet opp i 80 deltagere og er igjen et av de større korpsene i byen. Den gamle bataljonseksersisen fra 1931 finnes også fram igjen og revitaliserer øvelsene. Grunnet det store antall nybegynnere velger man under fellesoppvisningen på Mulebanen dette år å utelate en del av soldatene under gjennomføringen av bataljonsøvelsene.
Stig Hugo Klementsen vinner dette år også som beste trommeslager på Buekorpsenes Dag etter en spennede finale der peisbåndet på trommen hans merkelig nok hopper av under siste vers av "Divisjonen".
Etter sesongen får korpset også en uoffisiell, første internettside laget av Jan Opheim som er en ivrig tilskuer denne tid.

Året etter i 1999 faller antallet en del til noe over 60 deltagere, men eksersisen forbedres fra året før. Man planlegger dette år korpsets første utenlandstur til Århus i Danmark, men grunnet laber påmelding legger korpset landturen til Skjærgårdsheimen i Øygarden.

2000-tallet – Nytt engasjement, stabilitet og forbedret økonomi

Tiåret starter med nok et generasjonsskifte blant offiserene. Med et yngre styre og offiserer enn i de foregående år klarer man ikke å holde kontinuiteten oppe og antall deltagere faller til 44 på det meste i 2000. Nedturen når sitt bunnpunkt i 2001 der korpset stiller 27 deltagere på det meste i løpet av sesongen, det laveste antall siden de tidligste år ser man bort fra nedleggelser. Den dårlige sesongen gir næring til nytt engasjement hos offiserene som vil rette på inntrykket.

Antall deltagere i det påfølgende tiår varierer mellom 30-50, men korpset retter nå samtidig mye fokus på uniformering, eksersis og generell fremferd.

Samtidig, etter en vellykket feiring i 1998, får ESF i de følgende år flere nye interesserte medlemmer som setter i gang å reorganisere foreningen. Foreningens lover fra 1932 hentes fram igjen og disse revideres og vedtas på generalforsamlingen 13. mai 2002. Revitaliseringen sammen med økt fokus på sosiale sammenkomster gir også gode resultater i fremmøte av gamlekarer ved markeringer og ligger på mellom 40-80 deltagere ut tiåret.

Økonomien til korpset og ESF bedres betraktelig da korpset i årene 2003-2007 har en andel i en spilleautomat som gir meget gode inntekter. Den forbedrede økonomien bidrar til at korpset hever standeren på uniformering og effekter. På Buekorpsenes Dag i 2006 avdukes kopierer av ”Sverre-fanen” fra 1892 og ”Eikefanen” fra 1953, finansiert av dugnadsinntekter.

I 2002 deltar Trond Størksen i trommeslagerkonkurransen på Buekorpsenes Dag, men finner sin overmann i finalen i Andreas Bjordal fra Wesselengens Bataljon. Trond Størksen representerer igjen Sydnæs i 2006 og vinner denne gang.

Korpsets lover fra 1932 finnes fram igjen og revideres på styremøte 10. februar 2002, før de igjen revideres på et styremøte i 2009, dog bare med små endringer.

I 2006 drar korpset på sin første utenlandstur til Göteborg i Sverige med 28 deltagere.

Jubileet 2008 feires i vante former med litt over 40 deltagere. Korpset mottar også en ny fane fra ESF. Fanen har tilsvarende motiv som de fire foregående, men er nærmere originalen fra 1938 enn sin forløper fra 1996.

Sesongen 2009 er medlemsantallet noenlunde jevnt fra året før med oppunder 40 deltagere på det meste. En del utskiftninger i offiserskorpset på slutten av sesongen gir en del utfordringer for korpsets styre, men sesongen fullføres på godt vis.
I løpet av høsten 2009 får også korpsets nettsider en solid overhaling og blir utvidet med omfattende informasjon samt har jevnlige oppdateringer.

2010- tallet - Mot fremtiden og 150 års jubileum

Som en løsning på en del utfordringer i styresammensetningen blir den tidligere tamburen Trond Størksen valgt inn som sjef for sesongen 2010, og man setter på ny kraft inn mot rekruttering gjennom god drift med sosiale treff også på høsten. Deltagelsen på disse viser  gode tegn for en økning av antall soldater på linje sesongen 2010, men igjen blir det en skuffende sesong i så henseende, med rundt 35 deltagere på det meste der under 10 av dem er soldater.

Likevel blir sesongen godt gjennomført med en del høydepunkter i flere fellesarrangement:
I anledning nedlagte Nøstets Bataljons 140- års jubileumsmarkering stiller Sydnæs for anledningen med en stor fanegarde med 9 hellbarder og overrekker orginale noter til Nøstemarsjen som gave.

Sydneskorpset har også denne sesongen en dyktig slagergjeng der tamburen Tom Alexander Klementsen vinner det gjeve trofeet for beste trommeslager på Buekorpsenes Dag 15. mai. Dermed vinner Sydnæs denne pokalen for smått utrolige femte gang av ti mulige, og stadfester således sin posisjon som et korps med gode trommeslagere.
Ellers feires Skansens Bataljons 150-års jubileum og de mottar Sydnæsorden i sølv som sjefsmedalje samt et bilde av vinnerne på Buekorpsenes Dag etter en underholdende tale av Sydnæssjefen.

Ved feiring av stiftelsesdagen 5. juni blir korpset overrakt et nytt signalhorn av gamlekarskoret "Bryggesjauerne fra Dokkeskjærskaien". Ellers dukker en gratulasjonstropp fra Skansens opp på et uannonsert besøk som "takk for sist" etter deres jubileumsfeiring der de overrekker en fotball i skikkelig kjuagutt-ånd. Som et ekstra stikk møter de opp med 1 gutt mer enn Sydnæs stiller denne dagen.

Ved valg for sesongen 2011 velges Sindre Erichsen inn som ny sjef sammen med en del endringer i styresammensetningen fra 2010. På nytt rettes fokus mot tiltak for å øke antall medlemmer i korpset samt vedlikeholde nivået fra 2010 sesongen.

Tekst: Jon E. Thorsen